Da har det gått flere dager siden sist. Her kommer siste oppdatering: Det går bedre. Jeg trenger ikke lenger å gå sju runder rundt i lokalene med hendene stramt i kryss foran meg. Det har holdt med kun èn runde de siste dagene. Men jeg er veldig urolig og det sitter i en stund. Har fortsatt vanskelig for å sette meg ned på stolen og jobbe, greier ikke slappe av. Men som regel går det verste over etter en stund, og jeg kan nesten slappe av. Det er når jeg er som mest avslappet at jeg drar hjem. Dette for å kjenne på den gode følelsen, det gir lyst til å forsøke å dra dit igjen.

Jeg har følt et stort press på å bli ferdig med en spesiell oppgave, og det har skapt mer angst hos meg. Men ved å fortelle om det, så har jeg fått all mulig støtte til å klare det. Har tatt en hjemmedag i dag for å greie å jobbe med denne spesielle oppgaven.

www.sxc.hu

Jeg har gradert sykmelding. Det skaper en del dårlig samvittighet hos meg. Jeg skulle gjort så mye, men får ikke gjort det jeg skulle ønske. Det blir til at jeg jobber noe hjemme, mye for å døyve dårlig samvittighet. Men cluet hos meg er at jeg møter på jobb og utfører oppgavene mine der. Det er vel et paradoks at når jeg klarer å møte opp, så klarer jeg ikke å gjøre oppgavene mine. Jeg klarer ikke konsentrere meg om arbeidet, tenker mer på hvor jeg er og på at jeg må klare å holde ut der jeg er.

Tenk at jeg har vokst opp til å bli så fylt med angst og redd for så mye. Det er da jeg har tenkt ”hvorfor meg?” Finner ikke noe svar på det. Jeg har vel fått en “normal” oppdragelse og kommer fra et “møblert hjem”. Men noe er det med meg. Det har jeg følt hele livet. Jeg hører ikke hjemme der hvor jeg burde høre hjemme. Det er tungt å gå rundt og kjenne på det. Dessuten er jeg veldig emosjonell og lett påvirkelig, men samtidig er jeg sta på visse områder. Jeg kan oppleves som enten veldig sosial og spontan og full av godt humør, eller stikk motsatt. Kommer an på hvem jeg er sammen med. Familien får oftest min verste side, det er helt klart. Men nå møtes vi ikke så veldig ofte, så de er ikke så veldig mye plaget med meg. Tror jeg. Jeg antar de synes det er trist at jeg lider under angsten min, men noe mer vet jeg ikke om det. Kan ikke si vi noen gang har snakket særlig om det. Men jeg har gode kolleger, som jeg har skrevet om før, de er fantastiske mot meg og jeg vet de setter pris på meg. Med noen av dem kan jeg prate med om det som plager meg. Har også et par venninner som jeg prater med av og til (dessverre er de fleste vennene mine er forsvunnet i årenes løp).

Jeg går ikke hos psykolog nå. Jeg har gjort det tidligere, hos flere. Men etter en tid stopper alt opp. Har ikke hatt en psykolog som har greid å hjelpe meg til å bli frisk. Jeg har prøvd kognitiv terapi, og det er vel det eneste som hjelper. Men av flere årsaker så har jeg bakket ut, og de har konkludert med at jeg er så hardt rammet og angsten min er så “inngrodd” at det ikke er mulig å få meg frisk der og da. Dette er ganske lenge siden. Nå har jeg hørt det finnes nyutviklede metoder, men jeg har ikke undersøkt det nærmere foreløpig. Det skal jeg gjøre.

Noen som har erfaring fra selvhjelpsgrupper?